Jeg slår av alarmen for 4 gang, slumring. Hvem faen fant på slumring. Den slumrer bare livet mitt, gjør det verre og verre for kroppen å gå inn og ut av søvn. Øynene føles som sandpapir og kroppen stritter i mot. Utsiden av dynen er kaldere enn jeg husker, jeg faller inn og ut av noe som føles ut som koma. Jeg har ikke kontroll på min egen tunge og trøtte kropp. Smerten kan kjennes helt ned til tærne, det er ikke sånn jeg vil starte en ny dag, men jeg må. Jeg rekker ikke gå inn i den varme dusjen, jeg har slumret for lenge. Jeg rekker ikke varme opp litt kaffe i koppen jeg satte frem dagen før, jeg har slumret for lenge. Jeg rekker hvertfall ikke lage den gode lunsjen jeg planla å lage, jeg har slumret for lenge. Jeg rekker egentlig så vidt å ta på en sliten joggebukse, en genser og sette det små fettete håret i en dott før jeg ser meg selv i speilet og tenker på hvor forferdelig jeg ser ut i dag. Uansett hvor mye jeg drar foundation kosten over hjelper det ikke. Posene under øyene er hovne, og tårene fra kvelden før har så vidt stivnet i øyenkroken sammen med litt støv. Jeg må løpe til bussen. Den forbanna bussen med alle de gloende menneskene, jeg vet de ser på meg, men jeg vet også at de egentlig ikke gjør det. Jeg er smart nok til å forstå at jeg er dum. Kulden, den forbanna kulden. Det er mørkt også, jeg ser nesten ingen ting. Det føles ikke menneskelig. Kroppen gjør vondt nok fra før enn at jeg må kjenne mer smerte denne mandags morgenen. Forbanna triste søndag.
Hvorfor lærer jeg aldri.
Time, matte. Vær så snill. Jeg får ikke med meg x og y. Jeg får ikke med meg brøk og deling. Dumme lærer, ser du ikke at jeg ikke forstår?
Time, norsk. Jeg klarer så vidt å holde hodet oppe. Tankene fra gårsdagen farer igjennom hodet. Hvorfor skrev hun det om meg på Twitter?
Time, historie. Kan du ikke bare fortelle oss at Columbus ikke var den første til Amerika? Du juger jo. Lunsj. Jeg sovner.
Time, jeg klarer ikke dette mer.
Time, jeg får det ikke til.
Time, jeg vil gråte.
Time, jeg..
![IMG_8237]()
De siste 3 årene mine på skole hadde jeg flere dager som dette og det er ingenting å tulle med. Som ungdom har vi et annet følelsesregister enn voksne. Som ungdom har vi dårlige venninner og får stygge kommentarer. Det er ikke alltid vi blir bedt på de kuleste festene, har den fineste jakken eller råd til å kjøpe lunsj hver dag. Som ungdom har vi problemer hjemme. Som ungdom synes vi ofte livet kan være litt kjipt. Som ungdom er vi med på å mobbe. Som ungdom er vi med på å gråte. Som ungdom er vi en hverdag av prestasjon. Jeg så mer på det som overlevelse. Du forstår, at i ungdommen er da vi vokser. I ungdommen gikk jeg igjennom flere store faser i livet mitt. Jeg ble hetset og mobbet fordi jeg gjorde ting jeg nå kan le av å se på som filleting. Jeg ble hakket på fordi andre mente det var rett. Jeg hadde kjærlighetssorg. Jeg hadde familiekrangler. Jeg hadde dansetimer. Jeg hadde hest. Jeg hadde noen rundt meg som døde. Jeg hadde sykdom. Jeg hadde feber. Jeg hadde mensensmerter til å dø av. Jeg hadde migrene. Jeg hadde en jobb. Jeg hadde helger jeg ville kose meg.
Jeg hadde et par timer av dagen der jeg kunne sitte litt på pcen. Jeg hadde et normalt liv som et menneske.
. . .
Du forstår kjære system. At du mener at alle disse tingene er unormalt. Du gjør meg mindre menneskelig du. Som ungdom er det ikke greit at jeg lar være å dra på skolen fordi jeg ikke er stabil nok. At jeg er syk. At noen døde. At noen gjorde meg vondt. En dag, og kanskje hadde jeg vært sterkere for resten av uken. Kanskje de neste 4 ukene til og med. Men i stede tvinger du meg kjære system. I stede tvinger du meg til å komme meg igjennom alle livets nedturer med å stå opp, kjempe meg igjennom alle mine menneskelige følelser og sette meg ned på den forbanna vonde stolen så du kan fortelle meg hva jeg skal lære i dag. Vet du hva? Fuck deg. Fader ta det systemet du mener er rett. For jeg synes ikke det. Jeg synes ikke det er rett at du som et voksent menneske skal ta standpunkt til en hverdag du ikke selv levde i. Du sa jo at bibelen er eldgammel i historie timen. At man burde forstå at verden forandrer seg. Vel, jeg sier at skolesystemet er eldgammelt, verden forandrer seg, ungdommen forandrer seg. Du stresset meg du kjære system. Du gjorde meg og mange andre syke. Utbrente, prestasjon! Prestasjon! Prestasjon! Du fikk meg til å føle meg som den dummeste i klassen innimellom. Du tvang meg til å svare selvom jeg ikke rakk opp hånden. Du fikk meg til å stamme, rødme og synke. Du fikk meg til å sitte alene når du sa at alle skulle danne seg et par. Du fikk meg til å føle meg lite verdt. Du lærte meg aldri hvordan man skal elske noen. Du lærte meg aldri hvordan man blir rik eller fattig. Du lærte meg aldri hvordan man skal snu ryggen til noen som ikke elsker deg lenger. Du lærte meg aldri hvordan jeg skal vite hva andre føler. Du lærte meg aldri hva man skal si til noen som er døende. Du lærte meg ikke livet.
![IMG_8234]()
Jeg takker meg selv for at jeg klarte å få til noe på egenhånd. Noe jeg kan leve av. Være kreativ av. Le av. Bli inspirert av. Føle av. Se av. Få muligheter av. Jeg fikk til noe uten deg jeg kjære system. Kanskje det til og med det var du som fikk meg til å kjempe. Kjempe for det jeg selv mente var rett. Kanskje var jeg en smule heldig på veien også. Alle er ikke det. Jeg forstår ungdommen. Jeg forstår at dette er vanskelig. Hadde denne fraværsgrensen blitt bestemt da jeg var 17 år gammel hadde jeg strøket hele videregående. 13 år, for ingenting. 13 år med informasjon jeg hadde klart å få med meg om det hadde blitt gjort annerledes. 13 år med slit og tårer for ingenting. 13 år for 4 eksamener jeg ikke helt fikk til. Den fraværsgrensen du nå har satt kjære system? Den kommer til å ta livet av mange ungdommer. Kanskje ikke fysisk. Men psykisk. Du kommer til å ødelegge en liten del av veldig mange mennesker som har en helt normal ungdom, med intriger, sykdom, sorg og kjærlighet. Med fyllekuler, latter og en trang til å være ung. Den ødelegger du. Den tar du livet av. Dette er ikke engang det nye testamentet. Dette er tavle og kritt. Dette er fjærpenn og blekk. Dette er spanskrør på fingrene.
Dere sier at ungdommen er fremtiden. Det vil si at jeg er fremtiden. Så la meg nå være fremtiden. La meg fortelle deg at jeg er en ungdom, og du er en voksen. Men dette fungerer ikke. Hvem av oss er det som sitter på pulten? Og hvem av oss er det som har bestemt at jeg skal sitte der? Vi er ikke imot skole, vi er imot måten det blir gjort på. Jeg utfordrer deg kjære system. Jeg utfordrer deg til å sette deg ned på plassen min å høre på oss.
Så kan jeg være den som sier hysj.
The post KJÆRE FRAVÆRSGRENSE, HVA ER ET MENNESKE? appeared first on Anniken Jørgensen.
Snart kommer
høstregnet.
Det friske,
bitende, bitre.
Så kaldt, men
likevel varmt
som minner meg
om deg.
