Hm, jeg trodde ikke det skulle bli slik. Jeg trodde ikke vi enda levde i en verden med så mye fordommer og grusomme ord. Jeg har ikke sagt noe, jeg har ikke sagt noe til nå for jeg trodde det hele skulle blåse av, glemmes fortere enn det kom ut. Det å være med på bloggerne har vært en stor ære, jeg har fått lov å vise leserne mine det virkelige livet. Det er det alt har handlet om for min del fra den dagen jeg ble spurt om å bli med på et program der hele sjelen min skulle blottes ut, om jeg valgte å gjøre det slik. Det har jeg gjort, og det blir verre. Det blir så mye verre. Så før jeg raser ut med alt sinne jeg har innvendig, må jeg få si takk til alle dere som hver dag kommer med flotte kommentarer, og ikke minst kritiske. Det er en egenskap å lese mellom linjer, lese mennesket selv. Lese smerte, forståelse og lykke. Klare å se hver lille løgn, og missforståelser i språk. Det å kunne se på et menneske å forstå på kroppen hva som skjer i det et individ snakker åpent om noe som er tungt. Vel, jeg takker dere. Det er vakkert å se mennesker der ute som kjenner seg igjen. Men så er det de som ikke vet. De som ikke leser bloggen min daglig. De som synes jeg er en dum blond blogger som kun blogger om restylane, botox, silikon og dårlige vaner. Jeg er et forbilde for andre, og jeg velger å ikke gjøre noe som helst med min egen kropp. Selvfølgelig kjenner jeg på det, men med sinne. Jeg blir frustrert og oppgitt når dette er helt feil. Men jeg er jo en blogger sant? Der dras alt sammen under en kam. Jeg har sett voksne menn på 50 år med barn kalle en 20 åring dum i hodet. Jeg har sett mennesker kommentere at jeg er så dum at jeg er nødt til å ha en tvilling, for så dum går det ikke ann å være alene. (Jeg lo godt at den forresten). Alt dette lo jeg av. Jeg syntes det var morsomt at folk ikke klarte å se humoren i at jeg ikke visste hvor lenge en kvinne var gravid. Vel, jeg har vært minstemann i familien i mer en 19 år. Jeg har aldri hatt noen rundt meg som har vært gravide, og jeg har heller ikke venninner som er det. Det har vært informasjon ikke jeg bryr meg om. Informasjon jeg har hørt 10 tusen ganger, men ikke har noen nytte av. Fordi jeg ikke det. Som 20 år, og som den personen jeg er, har jeg INGEN nytte av den informasjonen. Så så uviten er jeg. Det skal også sies at jeg aldri har hatt tanken selv, som 20 år er jeg fast bestemt på at jeg ikke vil ha barn. Jajaja, jeg vet jeg vet. Det kan endre seg. Så fortell meg gjerne hvor dum jeg er som ikke kan fjerde klasse pensum. Jeg har vært et så heldig menneske at jeg har vært kritisk til alt jeg har lært på skolen, jeg har sett flere dokumentarer enn de fleste og leser mye bøker. Jeg har ikke tatt autoritet som sannhet, men valgt å finne svarene selv. Jeg husker faktisk ikke så mye fra skolen, men jeg husker mye som ikke var sant. En ting vi alle kan være enige om, og en ting vi alle husker er at Columbus var den første til Amerika. Jeg kan med engang fortelle deg at dette er feil. Det er klin kokos galt, han var ikke den første. Men noen har bestemt at du skal lære nettopp dette. Jeg fortalte dette til læreren min på skolen engang i tiden, resultatet ble at jeg ble sendt ut på gangen. Dette skjedde mye under mine skoleår. Jeg skulle ikke sette spørsmål til det vakre pensumet i skoleveien. Jeg ble lært opp av andre som hadde blitt lært opp til det samme. At det som personen sier foran meg sier, er sant. Enten jeg vil eller ikke. Jeg sier ikke nå at jeg ikke tror at en kvinne er gravid i 9 måneder, for den regla der tør jeg aldri feile på igjen. Det er inneforstått nå, jeg har fått med meg at en kvinne er gravid i 9 måneder. Men for å være skikkelig korrekt, er det mange diskusjoner om det faktisk er 9 eller 10. Men det er ikke poenget i denne teksten. Poenget er at voksne mennesker rakker ned på den yngre generasjonen og lærer barna sine det samme. Forferdelig spør du meg. Om pappa en dag hadde sittet ved sidna meg og fortalt at i dag, jo i dag fortalte han en 20 år gammel jente han ikke vet noe om at hun er dum i hodet. Vakkert? Eller? Det morsomste av alt er at disse små klippene på tv2 har alltid blitt publisert FØR det har blitt sendt på tv. Så hva kommenterer dere utifra? En annen ting det har vært en god del reaksjoner på er at jeg syntes to menn i New York med trillevogn var lite mandig. Tuller dere med meg her nå? Eller er dette samfunnet jeg lever i? Har jeg blitt så skjermet for stygge kommentarer opp igjen om på bloggen gjort meg så blind? Har jeg vært heldig så lenge at når jeg spytter ut ting må jeg passe meg så sårt? Er vi så såre at vi ikke lenger forstår en spøk? Må vi henge oss opp i slike ting, virkelig? Jeg syntes det var morsomt at to menn hadde bestemt seg for å dra på TRILLE tur SAMMEN i New York city. Haha, jeg synes fortsatt det klippet er hysterisk morsomt. Fordi det var uvanlig for meg å se og jeg syntes det var gøy. Jeg har ikke sett to pappaer på trilletur sammen. Kanskje glemmer jeg at hvit, mørk, transe, homo eller lesbe ikke skal kategoriseres, kanskje glemmer jeg at alle ikke mener vi er like. Kanskje skulle jeg til og med ikke sagt det, men det var det som datt ut av en 20 åring på vei ut døra. Det var obersvasjonshumor, noe som datt ut av meg i det jeg fant humor i noe enkelt. Det var ikke vondt ment. Men så ille var den spøken, at voksne mennesker til og med har klart å herje i kommentarfeltet mitt på bloggen også. Ikke bare Tv2 sine nettsider som jeg ikke engang lenger vil sjekke. Det gikk til og med så langt at folk begynte å kommentere åpent på mamma og pappas facebook om at de håpet det ikke fantes flere av meg. Det er ikke greit.. Det er ikke greit at mine ord skal gå utover min mamma og pappa. At voksne mennesker skal sette spørsmål til menneskene som har født meg? Som har støttet meg i godt og vondt, og er så utrolig stolte over alt jeg har gjort. Tenk at det skal bli så mye rabalder av få setninger, når jeg har jobbet dritten ut av meg for å sette lys på andre viktige saker. Utrolig, virkelig utrolig. Jeg blir lei meg, oppgitt og sint over at det er slik det kan fungere. Men samtidig ikke. Jeg har nå lært at det er foreldre som lærer sine egne barn å mobbe, de er mobbere selv.
Dette er lærdom, og dette er gamledages tanker som sitter igjen i voksne mennesker. Men du er ikke fremtiden, jeg er.
![]()
![]()
![]()
![]()
Om jeg noengang skulle være så heldig å få et barn, så vil jeg så klart at min kjæreste eller mann skal ta like mye del av de daglige oppgavene. Jeg har det mange ville kalt en femi kjæreste til og med, med neglelakk og perfekt hår. Jeg har flere homofile venner også. Jeg er ikke dum i hodet, jeg er en ungdom. Jeg er en 20 år gammel jente som ble med i en tv serie for å vise mitt daglige liv. Uten filter. Det finnes mer utvitende 20 åringer enn meg, det ender bare ikke opp på film. Jeg viser dere at jeg gråter på bursdagen min fordi jeg ikke hadde venninner der klokken slo tolv, hysterisk forferdelig sant? Er det mitt største problem her i livet? Hvor er barna i Afrika som sulter, og tekstil arbeiderne i Kambodsja som ikke får lønn nå Anniken? Vel, Anniken er 20 år som lever et forsåvidt normalt liv. Hun har daglige sorger, daglige vanskeligheter og daglige lykker. Hun sier ting rett fra sjela som mange andre 20 åringer. Hun har ikke filter. Hun viser den vanlige hverdagen av tanker om seg selv og andre mennesker. Hun spytter ut det man sitter å diskuterer over en kaffe, eller det man sier om et annet menneske. Som alle gjør. Hvorfor? Fordi det er slik vi er. Å jeg er så stolt av meg selv. Jeg er så fryktelig stolt over meg selv at jeg ikke tenker over disse konsekvensene.
For hvorfor skal jeg da være med i en serie om livet mitt, om det ikke handler om hverdagen? På både godt og vondt.
![]()
![]()
![]()
![]()
Hvis jeg lukker alle filtre, hvem er vi da?
Jeg er ikke en trussel for deres barn. Dere er, og jeg håper ikke du som mamma eller pappa er på denne bloggen nå.
The post NEI, JEG ER IKKE «BLÅST» I HODET! appeared first on Anniken Jørgensen.
