Kaja, ordløs. Hvordan kan man beskrive sin egen halvdel? Noenganger blir det vanskelig å forklare, for man føler man sitter å skryter om sin egen bedre side. Det er akkurat sånn det føles. Som om jeg fyrer løs en rakett om hvor fantasisk jeg selv er. For Kaja er min bedre side. Hun er real, sterk, god og tolmodig. Hun tok meg under vingen når ingen andre ville se ansiktet mitt. Mens andre jenter tok tak i drikken min på fest, slang den i seg og smalt den ned på bordet mens de sa «fyfaen det smakte hore», var det Kaja som ville snakke med meg. Hun mistet en hel vennegjeng fordi hun måtte velge mellom å henge med en blond blogger fra Drammen som ingen likte, eller minste alle jentene hun hadde kjent hele livet. Jeg husker jeg ba på mine knær om at hun måtte slutte. Slutte å henge med meg, for jeg ba hun aldri om å velge.

Så hvem er Kaja? Kaja er det mest fantastiske menneske jeg noensinne har møtt. Kaja viste meg kjærlighet. Kaja var den som gjorde at jeg forsto at det gikk ann å bli glad i mennesker igjen. For jeg hatet de, jeg hatet de alle sammen og jeg taklet ikke lenger å være sosial. Jeg stengte meg inne i 2 år, som et udyr ingen ville ta på. Jeg var ødelagt, såret og hadde en angst for verden. Livet spiste meg opp litt etter litt helt til jeg trodde at jeg skulle dø. Ingen burde føle den smerten jeg engang gjorde. Jeg var en levende død. Et tynt skjelett med store blåe ringer under øyene som så ut som slag. Men hun myknet det. Hun viste meg hvordan det var å gi noen en klem, og hun fortalte meg at det ikke skulle være rart å sitte ved sidna et annet menneske. Så tilslutt fikk hun meg til å smile. Små øyeblikk som gjorde at jeg lo. Noe som skremte livet ut av meg samtidig som jeg lo igjen, så litt til og enda litt til. Kaja er et av de menneskene som reddet livet mitt.

Kaja og jeg har vært igjennom helvette og tilbake. Vi har grått sammen, ledd sammen, dyttet hverandre og skreket. Vi har reist sammen, vi har løpt sammen og vi har opplevd ting sammen. Vi har støttet hverandre til den dagen i dag. Kaja er et av de menneskene jeg kunne prate om bloggen til. Hun var stolt av meg. Hun ville høre om alle tingene jeg fikk til, å var ikke sjalu. Hun slang ikke en ignorant kommentar til meg, som de fleste gjorde. Hun dro meg opp istedenfor ned, og hun unnet meg det hele. Kan dere tenke dere det? Kaja var glad på mine vegne. Å det for meg er ekte pure kjærliget. Det å være glad på noen andres vegne. Det er en egenskap få mennesker har.

MY BESTFRIEND

Jeg elsker deg Kaja. Jeg elsker deg så mye at det noenganger gjør vondt. For når du har vondt, har jeg vondt. Når du er lei deg er jeg lei meg og når du er glad, er jeg glad. Jeg vet i dag hvorfor skjebnene våre skulle krysses. For jeg skulle møte deg på veien, det var bare ment til å skje. Det lå i kortene at jeg skulle få min aller beste vennine i den verste tiden av livet mitt. Du ble venn med et vrak. Et sentimentalt vrak som ingen ville være med. Jeg skjønner ikke hvordan du orket meg. Jeg skjønner ikke hvordan du holdt ut med de depressive tankene og alt saltvannet som strømmet gjennom øyene mine. Jeg skulle gitt deg hele verden om jeg hadde hatt den. Det er en setning som sto meg veldig nært med noen jeg elsket engang i mitt liv, og nå gir jeg den til deg. Setningen som aldri skal glemmes, med to og to ord sammen. Jeg elsker deg Kaja.

Du og jeg, jeg og du, vi to, oss to, sammen, for alltid, evig og alltid.

-A9

The post PERSONEN SOM LÆRTE MEG Å ELSKE appeared first on Anniken Jørgensen.

GJØR DET IGJEN

Jeg er målløs, jeg har gåsehud og jeg elsker det. Jeg har ventet på at Karpe skulle komme ut med nye sanger hele denne høsten, og endelig er de her. Jeg har alltid hatt en kjærlighet til disse gutta, spesielt fordi de tar opp de temaene folk ikke vil prate om. For de provoserer, de provoserer som F. Jeg gikk igjennom kommentar feltet til VG for et par timer siden og jeg ble helt seriøst litt sjokkert. Rart hvor mye dritt mennesker kan få sagt i et par setninger. Jeg elsker spesielt sangen jeg har linket til her, den er rett og slett fab. En av de sangene som kun blir bedre og bedre jo mer du hører den. Hadde såklart giftet meg med Chirag på flekken om jeg hadde fått muligheten til det, hehe!

♥

Når det gjelder sang nummer 2, «Hvite menn som pusher 50″ så synes jeg den er røff. Videoen er ekkel, kvalmende og sann. Veldig sann. Som mor som datter, hvit som hvit. For det er forskjell mellom mennesker. VI må bare godta det. Jeg elsker at de overdriver, drar den så langt de bare kan. Det er da vi kanskje også føler oss litt enig. You go boys, I LOVE IT!

De tre nye sangene kan dere høre: HER

-A9

The post Karpe Diems 3 nye sanger! appeared first on Anniken Jørgensen.

You: Du må gi deg med å spørre sånn, svaret endrer seg ikke Anniken. 

Me: Kan jeg spørre om noe? 

You: Uff, hva da? 

Me: Tror du på ting som du ikke kan se, eller må du ha det fysisk foran deg? 

You: Hm, jeg tror kun på ting jeg kan se. 

Me: Så hva med stjernene? Du kan se de, right? 

You: Ja, ja det kan jeg.

Me: Men stjernene du ser, har mest sannsynlig dødd for mange år siden. 
Det er kun lysets hastighet. Så akkurat der.. Ser du på noe som ikke egentlig eksisterer. 

You: 

The post SAMTALE MED EN LÆRER appeared first on Anniken Jørgensen.

Jeg nevner deg sjelden i bloggen min pappa, og egentlig vet jeg ikke hvorfor. Men noe jeg vet er at jeg hele livet mitt har vært en pappa jente, innerst inne har jeg alltid vært det. Du var den første som så meg og den første som holdt meg. Jeg vet du egentlig ønsket deg en gutt, og kanskje var du litt skuffet. Så jeg prøvde å kompansere med hammer, fiskestang og utslåtte tenner. Fader jeg var barsk en gang i tiden jeg også si! For jeg husker jeg ville være med deg å snekre og ikke minst bare være rundt deg. Når du vasket bilen, eller holdt på med gressklipperen. Jeg hang rundt bena dine dag inn og dag ut. Jeg husker du luktet en blanding av svette, røyk og en haug med planke støv. Å tro det eller ei, men det var min favoritt lukt. Du var bestevennen min. Jeg husker alle bilturene våre med karbonade og ferske baguetter som vi pleide å kjøpe på Rimi. Eller var det Rema? Nei, jeg tror det kanskje var Spar. Det er der minnene begynner å duse ut igjen. Vi var uadskillige, det er hvertfall noe jeg vet.

FARSDAG

Du har liksom bare alltid vært der for meg. Når jeg gjorde mine snåle feil som liten og mamma var forbanna, var det du som tok vingen rundt meg. Du forlot meg aldri pappa. Du har alltid vært min største støttespiller. Du tror det kanskje ikke, men når jeg er i panikk er du den første jeg ringer. Jeg vet at jeg kan fortelle deg alt mellom himmel og jord. Likevel stoler jeg blindt på deg, for du holder det for deg selv.

For du er ganske lukket pappa. Jeg vet ikke så mye om barndommen din, eller hvordan du hadde det i ungdomsårene dine. Det er bare sånne ting du aldri forteller om. Jeg håper du en dag gjør det, for jeg vil så veldig gjerne vite. Men i dag er det farsdag, og jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en klem. Jeg gleder meg sånn til å se deg igjen. Jeg gleder meg til å kunne bruke tid med deg igjen.

PAPPA

Jeg husker gåturene i skogen når vi hadde hytte. Jeg husker alle fisketurene våre. Jeg husker vi skjøt med luftpistol og blink. Jeg husker alle hvitløks brødene i utlandet. Jeg husker alle bil turene. Jeg husker alle klemmene. Jeg husker alle turene med Kiara i skogen og jeg husker alle vise ord. Jeg husker deg Pappa. Jeg håper at jeg på en eller annen måte klarte å kompansere for dine to andre døtre. Jeg håper jeg på en eller annen måte klarte å fylle et tomrom. Å at jeg den dag i dag enda gjør det. For værsåsnill å aldri tvil på at du ikke har vært god nok. For jeg kunne ikke ønsket meg en mer varm, god, snill, rund og fantastisk pappa som deg. Takk for at du er min største fan.
Takk for at du elsker meg uansett hva, og takk for at du har gjort livet mitt.

Jeg hadde ikke klart det uten deg.

-A9

The post KJÆRE PAPPAEN MIN… appeared first on Anniken Jørgensen.

Tåke, aske, støv og blod. Minner, søppel, kutt og sår. Blomster, fioliner, sjokolade melk og tårer. Bøker, musikk, smerte og glede. Jeg er ensom. Det slo meg i dag. Det slo meg at jeg er veldig ensom, på et dypt nivå. Likevel har jeg ikke vært alene på nesten tre måneder. Ikke et sekund. Eller, jeg har vel sitter på do et par ganger. En av promotørene kom bort til meg og Kaja i dag og sa «u guys are together 24/7 and u still have shit to talk about» , ja sa vi. Så var vi på skravlern igjen. Men det er ikke den type ensom jeg er om dagen. Jeg er ensom på den måten at jeg er ubetinget forelsket i forelskelse. Jeg har lenge sett på meg selv som en person som har likt å være singel, men ikke nå lenger.

Jeg savner å holde rundt noen. Jeg savner å ha noen å prate med om kvelden. Noen å glede seg til å møte. Noen som kan bare kan holde en hånd på meg. Jeg trenger noen som kan holde en hånd på meg. Jeg har nå vært singel i over 2 år. Jeg har kun hatt en kjæreste i hele mitt liv, og er kanskje ikke heller åpen for å prøve på nytt. Sorgen tok nesten livet av meg. Den holdt virkelig på å drepe meg.

 Jeg er en håpløs romantiker. Jeg kan snurre enhver håpløs mann rundt lillefingeren min. Utrolig pompøst å si, men jeg lover. Å får jeg et nei? Åh da ser jeg på det som en utfordring. Helt til jeg får det jeg vil ha, så stikker jeg. Så hvorfor har jeg ikke nå funnet meg en ny kar på disse årene? Jeg er kresen. Forferdelig kresen. Jeg kan lete etter feil. Som noen sa til meg engang. «Du tilhører alle du Anniken, samtidig som du ikke tilhører noen» Å den setningen beskriver meg på en prikk. Jeg har møtt mange gutter i løpet av mitt korte liv, og veldig mange jeg aldri skulle sluppet taket på. Men jeg gjør det likevel. Jeg bare får det ikke til. Men jeg vil også så gjerne. Jeg vil så gjerne forelske meg igjen. Jeg har så lyst på kjæreste. For vi mennesker leter mye. Vi er avhengig av mye. Men er det en ting vi ikke klarer å slippe taket på så er det kjærlighet. Vi trenger det alle sammen, og vi er håpløse. Jeg har bare rett og slett kommet til et punkt i livet der jeg vil finne en person igjen. Enklere sagt enn gjort.

Det skal være snickers og twist.

-A9

The post NÅR ENSOMHETEN TAR DEG appeared first on Anniken Jørgensen.

Ja, er jeg det?

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive noen meningsløse setninger, som halvparten ikke ville forstått noe av uansett. Untatt de som leser mellom linjene, jeg elsker dere som leser mellom linjene. Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Dette forfjamsa rotet av ordet «lykke». Hva betyr egentlig det? Hva søren betyr lykke? Jeg har blitt fortalt den siste måneden at jeg ser lykkelig ut. At jeg endelig smiler, og at noe er annerledes. At de fire månedene har forandret meg. Andre er skeptiske, de lurer på hvorfor jeg ikke vil møte de. Ta en lunsj etter et par år. Å når du tar deg mot til å spørre meg om det, lurer jeg egentlig på om hvor du har vært de siste to årene av livet mitt. De som var så jævelig vet du? De dagene da jeg trodde jeg skulle dø av min egen forpinte ulykke? Hvor var du da å spurte om ei litta lunsj? Fysj, da er du f* meg dum. Er det ikke rart? Jeg leste en artikkel for et par timer siden der det sto at mennesker alltid husker på de gode tingene, som en forsvarsløsning for å overleve seg selv. Men du? Husker du kun de gode tingene i livet ditt? Har du drukket 5 flasker vin før du satte deg ned å skrev?

Jeg skjønner at mennesker faller i vinterdepresjon, det er mørkt om dagen, og jeg har ikke sett så mye mørke på 4 måneder. Det får meg kun til å tenke mye igjen. Veldig mye. For hvorfor er det så viktig å vise andre at man er lykkelig? Og hva er egentlig lykke? Hvorfor skal jeg føle at jeg må ta en lunsj med et menneske som ikke bryr seg et gram om meg untatt når det skjer noe spennede? Burde jeg være redd? Ser jeg kun et speilbilde av noe som egentlig ikke eksisterer? Er det sånn her lykke føles, eller er jeg bare dum? Er jeg dum som ignorer mennesker i livet mitt?

Det er rart med det der. At man ikke kan føle lykke før man har følt sorg. At man ikke kan komme seg opp i livet med mindre mann har møtt motgang. Og omvendt. Så er det sånn at dette egentlig forteller meg at jeg kun babler om livets gang? Men hvorfor føles det da så ukjent? Hvorfor føles det så rart? Hvorfor er jeg så innmari forvirra? Noe er annerledes denne gangen. Jeg godtar ikke lenger. Jeg godtar ikke det påsatte smilet og fjollete latterkramper. Jeg gidder ikke mer. Du finner meg omtrent ikke i sosiale situasjoner med flere enn 6 mennesker. Jeg slår opp med alle dumrianer i livet mitt. Vennekretsen min er kanskje liten, men den gir meg mer enn hele forsamlingen på stortinget. For har du noengang sittet rundt et bord med dine superkule venniner og tenkt «har noen her noengang spurt om noen har det bra?» eller handler det for det meste om ting som gjør deg enda mer stressa i livet? Enten fordi du ikke har den tingen de snakker om, eller kanskje du nettopp har den…
Det blir feil uansett. Dilemma, faen. Du må ut.

You have enemies? Good. That means you´ve stood up for something, sometime in your life – Vincent Churcill

Så hva i alle dager er det jeg prøver å komme frem til? At jeg heller vil sitte i en liten stol med en god bok og en klementin i hånden? Nei. Jeg har funnet ut at en veldig stor del av meg har blitt lykkelig kun av å kaste ut mennesker av livet mitt. Ironisk nok. Jeg slipper ikke mennesker lett innpå meg, men når jeg først gjør det får du ikke bare annijor, du får en god og hel Anniken med på kjøpet. For det er nettopp det som har skjedd de siste månedene med frustrasjon, sinne, tårer, lykke og latter. Jeg er ganske sikker på at jeg har funnet meg selv, og jeg har funnet ut at lykke er bare et ord med bokstaver. Men glede? Glede er noe du må lete etter i små øyeblikk, og når du lærer deg det? Da har du klart det.
Da har du f* meg faktisk klart det.

Ikke gjør det så vanskelig for deg selv.

-A9

The post ER JEG EGENTLIG LYKKELIG? appeared first on Anniken Jørgensen.

Jeg scroller nedover, litt til, og enda mer. Jeg scroller nedover igjen, ser på det samme, igjen og litt til. Og enda mer.

Ingen følelser. Ingen mine i ansiktet, ingen sorg eller glede. Jeg scroller mer.

Jeg sitter på dosete, scroller mer. Tiden går. Hvor lenge har jeg sittet her? Jeg scroller igjennom enda engang. Stumpen min har fått et rødt merke. Det er vondt å reise seg.

Jeg sitter i bilen. Scroller igjennom en siste gang før bilen skal settes avgårde, hva er det jeg leter etter?

Jeg spiser med gaffelen i feil hånd. Jeg scroller igjennom. Og igjen, og engang til.

Jeg kler på meg. Scroller igjennom. Lar den ligge på sengen ulåst, når skal hun svare?

Jeg ser på tv. Men jeg scroller igjennom. Litt til, og enda engang. Har jeg fått noen nye likes?

Jeg går tom for strøm. Jeg løper, febrilsk og rask, men jeg husker ikke sist jeg spiste eller drakk et glass vann. Er jeg på gråten?

Jeg går ut. Et steg, to steg, tre steg. Jeg scroller igjennom igjen. Åh, et fint blad. Jeg tar et bilde. Men jeg scroller igjennom igjen.

Jeg ser hele verden, men jeg ser den ikke.

Jeg sitter i baksetet. Jeg scroller igjennom.

Jeg ser på deg, men jeg scroller igjennom.

Jeg…

Jeg scroller…

Jeg scroller igjennom.

Jeg scroller igjennom livet

Jeg scroller igjennom livet og

Jeg scroller igjennom livet og meg

Jeg scroller igjennom livet og meg selv

♥

Hva leter jeg etter, hva er det jeg ikke ser, hva er det jeg glemmer, hva er det som tærer sånn, hva er det som gjør meg glad, hva er det som gjør meg sint, hva er det som gjør meg så frustrert, hva er det som gjør meg så gal, hva er det som faen feiler dette her?!

Jeg leter, men jeg finner ikke. Jeg finner ikke. Faen hvorfor finner jeg ikke?

Jeg våkner. Jeg våkner vondt. Sikkelet har dannet en hvit skorpe på kinnet mitt. Jeg åpner øyene, det gjør vondt. Jeg husker ingenting av min egen scrolling. Jeg husker ingenting av hva jeg så, eller leste.

Så jeg tar tak i telefonen min, låser den opp, og scroller igjennom. Og litt til, og enda mer.

-SENDT- 

The post kjære verden, jeg klarer ikke stoppe appeared first on Anniken Jørgensen.

Jeg tror, jeg tror at livet er litt som et lerret. Du blir tildelt et lerret i livet ditt, og senere får du en pensel. Så hvordan lærer du deg å male? Du starter med krusseduller og ubevisste handlinger, til noe som blir større og mer kontrollert. Etterhvert drar du grensene lenger, og noenganger gjør du en feil. I det du gjør den feilen kan du velge om du vil klusse det til. Du kan velge å bruke tid, energi og krefter på å få bort feilen. Noe du tilslutt innser at kanskje gjorde det hele bare enda styggere. Lær. For feilen har allerede skjedd, men du kan male et nytt bilde over. Du skal bli inspirert av andres penselstrøk, men aldri kopiere. For et lerret har også kanter, en start og en slutt . Å som årene går får du kanskje tildelt nye farger å bruke. Bilde blir tydligere, du vet kanskje hva du nå maler. Du innser at du nå er nødt til å male det bilde du kan stoppe å se på, det bilde som tar pusten fra deg. Du må male det bilde du kan face hver eneste dag, resten av ditt liv.

Jeg ser på meg selv som min største utfordringen i livet. Jeg prøver hver eneste dag å male meg i en litt annen retning. En litt annen betydning og i en litt bedre versjon. For det skal være vanskelig å lære seg å male, eller er det noe man lærer seg i det hele tatt? Menneske fascinerer meg. Mennesker er det som gjør at jeg hver dag fascinerer meg over noe. At jeg i det hele tatt kan stoppe i få milisekunder i livet mitt å tenke «ha, så fantastisk (rart, vondt, vakker, spesielt eller ingenting) » Jeg håper en dag at jeg kan bli det maleriet jeg selv ville stoppet foran å tenkt «wow», bare «wow». For et fantastisk kaos av et vidunderlig maleri. Det vil jeg ha med meg hjem.

«Pointe» av Tyler Shields

Dette bilde har fascinert meg i flere år, og Tyler Shields er uten tvil min numbero uno favoritt innen foto. For bildene hans trenger ikke være så.. Hva kan man si, perfekt tatt? Perfekt lys eller setting. Nei, bildene hans bare.. Betyr noe. Så mye smerte, sår og arr for å bli den perfekte danser. Så mye skjult under suksess, og hvordan andre ser deg. 6 år tok det han å ta dette bilde. Fordi han aldri fant den perfekte balett danseren han hadde sett for seg. Han hadde en tanke, en ide, et bilde i sitt eget lille univers av et sinn, og han ga ikke slipp på den tanken. 6 år, å dette ble hans mest kjente og delte bilde noengang. Så som han sier… Det var verdt det. Bilde skal definetivt en dag henge på en naken vegg i livet mitt.

… Jeg må bare finne den rette plassen først

The post HVORDAN SER DU PÅ LIVET ? appeared first on Anniken Jørgensen.

Innlegget jeg aldri turte å publisere på bloggen – 18. Februar – 02.34

Jeg er våken. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg er bare søvnløs. Fordi for meg er det noen ganger helt stille. Som på et bråkete fly kanskje, omringet av skyer og jeg spør meg selv «eksisterer jeg?». For det hele er ganske surrealistisk. Jeg flyr jo for faen. Kanskje jeg bare er sliten. Sliten av å se på min egen «perfekte» instagram med sprakende farger. Hvorfor gjør jeg det? Hvorfor viser jeg dere orange, blått og rosa når jeg egentlig er helt grå. Hvorfor sprader jeg rundt i hvite sommerkjoler, når jeg tar på meg en sort genser etterpå? Viser jeg et helt feil bilde av meg selv? Jeg begynner sagte men sikkert å tro det. For faen heller. Jeg sier mye faen. Jeg skriker ut «eru stein?» og jeg ler så fært at busemennene innimellom spretter ut. Og jeg gir så blanke F. Men jeg er jo så perfekt sant? Jeg ser ut på en viss måte. Å da er det sannsynlig også så enkelt. Er det ikke rart? Er det ikke helt forferdelig skrudd, eller er det ikke det? Er det en normal reaksjon vi har på det hele? Et naturlig instinkt på å behage oss selv på noe man mener er pent. Som kunst kanskje. En tilfreds med at ingenting kan være galt med dette bilde som henger på stueveggen. For det er jo så forbanna perfekt, sant? Det skal være pent å se på, å ikke faen om noen skal ødelegge det.

Så i går valgte jeg å se på «Sykt perfekt» bare fordi jeg har hørt av så mange at jeg var en av de som ble representert som «perfekt». Au, så du som satt å leste bloggen min.. Du vet at jeg sliter med akkurat de samme tingene som deg? Kjære deg, leser du ikke teksten i bloggen min? Jeg begynte å gråte. Jeg ble så frustrert og sint, samtidig som jeg ble lei meg. Jeg ble lei meg over at du har det sånn. Jeg fikk klump i magen av å høre deg si det. Forklare min situasjon for et år siden. Men er det ikke det jeg prøver å formidle med bloggen min? Er det ikke det jeg gang på gang har fortalt at jeg faen ikke er perfekt? Utseende. Lar vi virkelig det ha så stor makt? Jeg gjør det selv. Noenganger skulle jeg ønske at jeg så ut som en vandrende hvalross, eller et lite nek. Men da hadde kanskje ikke bloggen min vært så «stor». Det er ærlig sagt, så for all del klikk i vei. Tro meg. Jeg har hatt lyst til å si det lenge. Lange ut om at Instagrammen «annijor» ikke egentlig eksisterer. Den er ikke helt meg..
Den er så overhode ikke helt meg. 

 

Å jeg begynner å bli smålei av å møte mennesker som sier «Ahh, jeg trodde hun egentlig var ganske stokk dum, kjedelig og rosa. Men der tok vi feil.» Er det sånn at hvite, lyse, vakre bilder er det som gir meg følgere? Jeg tror det. Jeg tror virkelig det. Så uten at jeg merker det selv er jeg på den samme bølgen jeg står så sterkt i mot. Jeg blir påvirket uten å i det hele tatt vite det selv. Akkurat som at jeg har en hodeskalle på nattbordet. Hvem i alle dager har fortalt meg at det er kult? Hvem i alle dager har klart å påvirke meg så mye at jeg har funnet ut at den er kul å se på? En menneske skalle? Oh GREAT. Eller hva med slengbukser, som jeg i år nektet å gå med. Hva i alle dager tenkte jeg. Men i skrivende stund sitter jeg med en hodeskalle på nattbordet og slengbukser på bena. Latterlig, patetisk og dumt. For jeg er den personen som liker å stå å vaske opp rødvinsglassene mine for hånd, og noenganger er det flere enn 1 fordi jeg selv har drukket så mye vin at jeg ikke husker at jeg allerede hadde et glass. Jeg er den personen som tar meg en forbanna «sigg» i ny og ne. Noenganger sitter jeg til og med på do å B Æ S J E R. Men jeg er redd for at jeg skal skuffe noen ved å si det. Eller bare hele omverdenen. Selvom jeg elsker at alle andre har motet til det. Jeg har holdt meg på denne bloggen i 5 år nå, og det er fortsatt venninene mine som vet hvordan jeg egentlig er. Kanskje har jeg hjulpet mange, noe jeg håper og tror. Kanskje har jeg inspirert mange, noe jeg håper og tror. Men jeg er fortsatt redd for å miste følgere på instagram om jeg legger ut akkurat det jeg har lyst til. Ikke å snakke om at hvis denne jenta her legger ut et bilde med en røyk, noe jeg kan se på som kunst – så er jeg et dårlig forbilde. Men hva med de som sprøyter seg fulle med ditten og datten, kan jeg få lov å spørre om hva som da referer til et godt forbilde? Jeg prøver ikke si at jeg egentlig er en hard style metal girl, men jeg blir påvirket jeg også. Jeg blir påvirket like mye, om ikke mer enn dere.

. . .

HVA dreper mest? Er det ikke teit. Jeg vet ikke engang om jeg tør å publisere dette innlegget. Jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det i skrivende stund. For hvordan skal jeg klare å endre på en vane jeg har gjort i 5 år. Det gjør meg redd. Jeg er så mange personligheter at jeg kan elske både hvitt og sort, men i det siste har glasset rent over. Er det ikke sånn at vi alle lever i en verden der vi godtar at den kanskje ikke er den samme når vi våkner neste morgen?  Beklager for at jeg lurer dere innimellom, og ikke minst beklager jeg til meg selv for at jeg lar det skje. Kjære alle dere jenter på «Sykt perfekt» ? Jeg hedrer dere for at dere tør å stå frem. Jeg skriver aldri om min til tider idiotiske sosial angst. For ikke så lenge siden sto jeg en time utenfor Gardemoen fordi jeg ikke turte å gå inn. Jeg hadde lyst til å snu bilen å bare droppe alt som var – det føltes så mye tryggere. Så ikke glem at jeg er akkurat som dere. Det fins en psyke bak et pent utseende.
Værsåsnill å ikke slå meg. 

.. 1 uke senere

La jeg ut et bilde av meg selv i badedrakt på Instagram, jeg skulle for første gang på lenge prøve ut noe jeg har hatt lyst til. Deretter (på samme tid) la jeg ut et bilde av meg selv, sovende med kjeften åpen på et fly – dustete tenkte jeg. Men så skjedde noe jeg ikke trodde skulle skje.

Det er kanskje på tide å være seg selv.

The post VÆRSÅSNILL, IKKE SLÅ MEG.. appeared first on Anniken Jørgensen.

04:51

Kunst, porselen, natteravn, bare savn. Spis meg, slå meg, elsk meg, ungdomstid, shiiit nå i. Tårer, eplemost, glasskår, hva for noen år? Slipp meg, kos meg, fri meg, nei! Kan du be for meg? Sammenheng, for en gjeng, bukse med sleng? Snerp nå igjen. Kjas og fjas, plis nå, hva for noe mas? Gi opp, gni opp. Snørr, gørr, faen jente! Bli nå tørr. Gren, ren, kan du bli litt pen? Regndråper, mamma måper. Er det der en bille? La det bli stille.

06:00

Søvn. Min største lille fiende. Jeg elsker deg også, men det er et hat ved å elske noe. Det er mye rart med dette huet jeg aldri forteller om. En av tingene er søvnparalyse, man forstår at det har gått langt når man ligger å rimer klokka 5 på natten. Jeg tror jeg har nevnt det i en eller annen sammenheng av en tanke grøt jeg ofte har. Men det nevnes sjeldent. Egentlig skulle jeg hatt en medalje for å ikke å ha blitt mer kokelimonke enn det jeg er. Jeg unner ingen en sånn smerte det der gir. Søvnparalyse, bare ordet får meg til å svette i hendene. Det er rett og slett en tilstand der hodet ditt er våkent, men kroppen din sover – du er paralysert og kan ikke røre deg. Fjernt, rart og ekkelt. Altså, alle får det 1-2 ganger i løpet av livet sitt, men det er et mareritt du fort vil glemme. Jeg derimot har det 1-2 ganger i uken, hehe slå den du.  Jeg tror det er noe jeg dro på meg i depresjons tiden min, for det var der det startet. Jeg husker jeg trodde at jeg hadde mistet det. At nå hadde jeg virkelig blitt gal. Men mamma har alltid sagt at gale mennesker ikke selv vet at de er gale – aka, jeg er ikke gal. En annen ting mamma derimot gjorde var å gråte når jeg tilslutt måtte sette meg ned for å fortelle hva som foregikk, jeg var redd. Mamma hadde det selv i ungdomsårene..

–   –   –

Så, hva går det ut på? Jo, jeg våkner. Eller, jeg tror jeg våkner. Alt er som normalt. Carmexen står på natte bordet, sengetøyet er som når jeg sovnet og gardinene henger der de skal. Problemet er bare det at det alltid er en eller annen person som derimot ikke er der den skal. Søvnparalyse går ut på mye, men som oftest har du besøk av både det ene og det andre. Men når jeg er på reise pleier det som regel å ta helt av. Haha, jeg må le av meg selv, jeg høres jo klin gæren ut. Men det er flere som sliter med dette uten å i det hele tatt vite hva det er. Så hei til alle dere, jeg vet hvor jævelig dere har det. Søvn paralysen varer som regel i et par minutter der du skriker, vrir deg og tror du skal bli drept av hva nå enn som enten tar på deg, ser på deg, eller løper frebrilskt rundt i rommet. Deretter våkner du sånn du sovnet. Nei, dette er ikke et mareritt. Det er et helt annet nivå selv ikke min kompliserte hjerne klarer å forstå. Det fascinerer meg, men skremmer også dritten ut av meg. Jeg kom faktisk over en dokumentar på Netflix her om dagen, som også har blitt kåret til et av årets beste «skrekkfilmer». Jeg kom meg til ca 20 minutter da jeg faktisk forsto at dette var eksakt det jeg selv holder på med (jeg hadde trua på at det hele bare var et dumt ord i ordboka). Så for dere med skikkelig ben i nesa kan dere søke på «The nightmare» der flere mennesker forteller sin historie om søvn paralyse. Sånn, good work Anniken! Jeg vedder 110% at jeg nå har selvforsynt meg med en skikkelig god natts (morgen) søvn.

Godnatt.

The post SØVN FOR MEG ER EN EVIG KRIG appeared first on Anniken Jørgensen.

Hm.. Jeg husker som barn at jeg vandret rundt i Moon boots med rosa hår, en slitt Bergans jakke og følte meg lykkelig over at mamma og pappa tok seg råd til å kjøpe Kawasaki sko til 499,- Lykke? Eller hva? Jeg hadde håret slengende nedover ansiktet med ørene mine som stakk ut, fordi jeg ikke visste hva «volum» betydde. Jeg hadde et klumpende lag med mascara på om det trengtes, og jeg følte meg vakker. Jeg var ikke gamle jenta men jeg følte innimellom at presset kanskje var litt stort. Jeg er nå en 19 år gammel jente som vet hva hun synes er kult og ikke. Trodde jeg.. Det er kanskje ikke engang relevant hva jeg tror, for det virker som om hele verden er en lekeplass med idiotiske mennesker som følger etter den ene som sier «hopp» for at vi så alle bare kan dø sammen. Hva faen holder vi egentlig på med? I 2016 skal du som liten jente vite hva contouring er. Du skal vite at slengbukser, chocker, caps, nikes og lipliner er kult. Du skal vite hvordan eyelineren over øyet ditt skal se ut. Du skal vite at midjen skal være smal, mens hoftene store. Du skal for faen ikke ha en for stor nese, og du må legge deg på en stol om du tror at du kan gå med de små leppene der. Du burde egentlig ha silikon, men vi er da ikke i 2015 lenger så nå kan du egentlig være litt mer flat så du får på deg den perfekte toppen med v-utrigning.

Du må huske at sommer trenden kan bli foruten Birkenstock.. De skoene du syntes så ut som noen forferdelige sykehus sko, men etterhvert mente var det mest trendy. Du skal også vite at det er fint med midtskill og håret bak ørene. Kardashians? Som mamma må du fortelle døtrene dine at de ikke styrer verden. Jenta mi, de styrer ikke verden!  Du må også huske å stirre litt ekstra mye på den peneste jenta på festen, for det er eksemplaret på hva du ikke ser ut som denne alkoholiserte kvelden. Og du som sitter å blir sett på har det kanskje helt forferdelig, mens du prøver å drikke en sipp til fra vinglasset uten at noen skal merke at du føler deg ukomfortabel i ditt eget skinn. Forresten! Når dere skal ta en selfie i kveld må dere huske å ikke smile på bilde, det er den nye trenden forstår du. Det er sånn Kendall Jenner og GiGi Hadid gjør det.

.    .    .    .    .    .

Ja, for gå nå for faen inn på H&M for å kjøpe Balmain sånn at du kan selge det på finn.no for en seks ganger høyere pris og en annen idiot kjøper det fordi Kendall Jenner har den på seg. For all det kjøp lip kittet til Kylie Jenner på samme måte, du må da også for svarte ha sånne lepper du også? Bruk gjerne konfirmasjons pengene dine på silikon og Restylane fordi du tror at hele livet ditt endrer seg etterpå. Bruk gjerne hver eneste lønning på øyenskygge og matte lipglosser fordi du kanskje får et blikk av gutten du har siklet på. For all del, gjør det! Hvorfor skal du sitte hjemme og være unormal? Hvorfor skal du felle noen tårer fordi du har en dårlig dag? Alle andre er jo lykkelige, er de ikke det da? Alle har det jo så forbanna fint med alt dette her så keep on going! La oss rævkjøre oss selv til månen, men slutte å skyte på hverandre er for mye å be om.

Hvorfor går jeg med slengbukser når jeg synes det var så stygt? Hvorfor bruker jeg lipliner, setting powder og en sort concealer i ansiktet mitt? Hvorfor tar jeg på meg birkenstock? Hvorfor har jeg på den forbanna chockeren rundt halsen som egentlig er en fille fra gardinen min? Hvorfor har jeg spisse negler som en heks når mamma sier det ser helt for jævelig ut? Hvorfor føler jeg at jeg spiser dritt når jeg tar en stor meny på Mac Donalds?
Hvorfor kjøper dere piller for lengre hår og finere hud?

.    .    .    .

Hva er det som skjer? Hva er det vi ikke forstår? Noen ganger skammer jeg meg over å være med på dette her. Å være en del av å legge press på de som er yngre og eldre enn meg. For som blogger er ikke min jobb å vase rundt om det perfekte liv, silikon og Restylane. Jobben min er å fortelle dere at det ikke er sånn her det skal fungere. Jeg må også ha sponsede innlegg for å ha noe å leve av, men jeg er så forbanna forsiktig med hva jeg velger å være med på. For det kunne ikke falt meg inn å fortelle dere at dere skal kjøpe dere en pakke med piller for å se penere ut. Det gjør meg egentlig ganske forbanna, og jeg sier det til mine egne venninner. Ikke tro på alt. Vær så snill å ikke tro på alt. Så til alle dere foreldre der ute? Den psykiske helsen til datteren din er viktigere enn karakterene hennes, dette er ikke noe å kødde med lenger. Dette er en ond sirkel som snart må tas seriøst. Hvis ikke kan du fort minste datteren din raskere enn du fikk hun.  Det er lov å gråte, for jeg er også redd. Jeg er kjempe redd. Jeg er så redd at jeg enda blir spurt hvorfor jeg er så strass på dette med å få barn i fremtiden. Vet du hvorfor jeg ikke vil ha et barn i fremtiden? Fordi om dette er hva jeg ser nå?.. Aff, folkens. Jeg skulle gjerne lært mitt eget barn om verdier og verden, men jeg hadde ikke taklet å se det gå som dette her. Jeg hadde ikke taklet å nekte hun å få det hun trenger for å passe inn. Jeg hadde ikke taklet å se hun vokse opp i et bur. Jeg hadde ikke taklet det.

♥

For vi synes det er dyrt å betale for et egg fra en høne som har hatt det bra, men å kjøpe flaskevann som man kunne tatt fra springen virker… Rimelig, eller?

The post LA OSS IKKE GLEMME HVA SOM ER VIKTIG appeared first on Anniken Jørgensen.

Sorgen i et hat/elsk forhold – Svaret kan stå rett fremfor meg, men hvordan skulle jeg se det. Som livet, har historien en start, en mellom del og en slutt? Men hvordan skal jeg vite om jeg går på feil sti? Jeg er glad for å bare flyte, hvor nå denne elven tar meg. Jeg prøver bare plante mine egne ben, på denne tørkende gaten. Jeg håper at en dag vil stormen komme for å ta meg med.. Men alt jeg kan gjøre er å fortsette å gå, og skrive ned alle tragediene. holde på broene før de brenner ned. Holde alle dører åpne fordi jeg ikke vet når jeg kommer tilbake eller hvilken dør jeg kommer til å velge. Alle ansiktene jeg har sett, som viser trygghet og fare. Og alle uttrykkene jeg har sett, har blitt kalde og til stein. Det er ikke slutten nei, bare en endring. Min verden har blitt kald, og alt det andre har blitt grått. Jeg trenger bare litt støtte gjennom mine mørkeste dager Anniken.

En blogg lesers tanker – Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg. Nei, egentlig så kjenner jeg jo ikke deg, vi har jo aldri møttes før så hvordan kan vi da kjenne hverandre? Med føttene plantet godt på jorden som vi nå holder på å ødelegge, hva skal lille Anniken gjøre i en så stor verden? Det er vanskelig å ha et svar på akkurat det spørsmålet der.. Men nå, nå har du gjort noe for meg, du har fått meg ned på jorden igjen. År etter år har jeg slitt. Slitt slik som mange andre tusenvis av jenter gjør, men det betyr jo egentlig ikke noe. Som du sa i din videoblogg for et par måneder siden. Jeg må skjerpe meg, ta meg selv i nakkeskinnet. Den videoen forandret mye skal jeg si deg, og det må jeg si takk for. Den videoen gjorde livet mitt ti ganger bedre. Dette tror jeg var skjebnen, det var min skjebne at jeg endelig fikk opp øynene mine.

Slutt aldri med det som gir deg livsglede – Den siste måneden har vi ofte tenkt og snakka om det med livet. Dei samme spørsmåla dukka opp gang på gang. Som alle andre dagar, satt vi å reflekterte, men dinna gongen om havet. Har du noken gong tenkt på havet som en morder, Anniken? Har du tenkt på alt som finst under havet, historiane havet sitter med, og ikkje minst alle menneskene havet har tatt til fange. Vi spurte noken nærme vennar om dei noken gong har tenkt på havet som en morder? Spørsmålet vi fikk tilbake var ”koffor tenke dåkke sånn, og ka fikk dåkke til å tenke på det?”  Filosoferinga om livet fikk oss til å tenke på det. Ka er perfekt? Spørsmålet vi har snakka om idag. Vi har ikkje noke svar på det. Ikkje enda. En dag håpe vi at vi skal kunne fortelle om våras egen definisjon av ordet perfekt. For akkurat no, har vi ingen definisjon på perfekt. Stå på Anniken Englund Jørgensen. Slutt aldri med det som gir deg livsglede. Du er heilt rå, og vi digga deg.

Kjære Anniken – Denne ettermiddagen har jeg tilbrakt på YouTube. Jeg har brukt flere timer på å se sminkevideoer, innkjøp fra Londonturer og gudene vet hva mer, av folk jeg aldri har møtt. For å være ærlig, så husker jeg ikke stort av det. Jeg bryr meg ikke. You know the drill. Man begynner å se en type videoer, for eksempel sminkevideoer. Plutselig våkner du opp fra tåka og innser at du har havnet innpå en video som forklarer deg steg-for-steg hvordan du vasker et marsvin bur. Men spørsmålsrunden din, Anniken. Den gjorde meg så utrolig godt. Jeg satt trollbundet, med øyner fulle av tårer. Tårer jeg har holdt inne så altfor lenge, men ikke har orket å få ut. Jeg har følt meg svak. Udugelig. Alene. Feig. Da du snakket om venninnen din Silje, føltes det som om du snakket om meg, til meg. Jeg heter Silje, jeg også. «Hun er knallhard, tøff, lar seg ikke knekke». Jeg fysisk kjente positiv, varm, god energi fylle meg opp. I går kveld ba jeg. Jeg ba om at ting må bli bedre. Du, denne videoen, var bønnesvaret mitt. Jeg har skikkelig lyst til å bare.. Gi deg en stor, god, lang klem, Anniken. 

Kjære Anniken, ikke annijor – Du går under annijor for mange, veldig mange. Egentlig hele Norge, om ikke flere. Du ‘’gjemmer’’ deg litt smått bak annijor, du mener alle kjenner annijor, fra bloggen din, eksen til Mikkel i Broiler, jenta som hadde så kjærlighetssorg og vondt at hun måtte pakke tingene sine i lille Drammen å flytte til andre siden av Norge for klare å komme opp på beina igjen. Jeg vet hvordan det er og ha det vondt, så vondt at man ikke klarer å puste ordentlig. Søvnløse netter, tanker som snurrer og gjør deg totalt gal. Du tror du har mistet deg selv, og det har du litt også. Til en forskrudd verden. Og tenk vi er med på forme den, men vi er som død fisk som bare følger strømmen. En lærer sa til meg engang, ‘’det er kun døde fisker som følger strømmen Helene, vil du gjøre en forandringer får du det til. Du må bare bli levende igjen. ‘’ Og det er så sant. Men Anniken, du har gjort en forskjell, du gir deg faen ikke før du får det til. Og det digger jeg med deg.

Tanke kaos og beundring – Jeg har rett og slett funnet trøst i bloggen din. På dager hvor jeg konstant går rundt med spørsmål i hodet mitt, om meg selv, om andre mennesker, om den vakre himmelen jeg ser over meg, om skyene, om alt – da har det vært godt å lese gjennom bloggen din. Fordi jeg har ingen å snakke med om disse tingene. Men jeg ser at du forstår. Jeg finner det slitsomt å konstant sette spørsmål ved om livet mitt og alt rundt meg egentlig er ekte. Og hvis det er det, hvorfor er det som det er? Hvorfor er jeg her, og hvorfor er jeg akkurat den jeg er? Og hva med alle menneskene rundt meg? Hva er det vi egentlig er her for? Det er vanskelig å akseptere at man bare skal leve og dø, uten å egentlig utrette noe. Jeg har ingen planer om å tilbringe en livsalder på denne jorda uten å gjøre en forskjell. Du har automatisk blitt et forbilde, og jeg misunner deg for de mulighetene du har til å gjøre store ting for andre.
Bruk dem godt. 

Noen ord fra jenterommet – Det er vanskelig å forklare for deg, men jeg er så grepet av den teksten der. Her sitter jeg, 18 år, med mitt lange blonde hår oppsatt i en dott, i en beige ullkjole, under dyna inne på jenterommet mitt med hvite vegger, bilderammer og en drømmefanger over sengen. Boken jeg leser ligger på nattbordet, og musikken fra spotify spilles lavt i bakgrunnen. Jeg elsker å sitte sånn, og jeg elsker å være alene. Men som du selv sier..
Jeg er så ensom. 

Forholdet jeg har til jenta som ikke engang vet jeg eksisterer – Beskrivelsene dine Anniken. Livet ditt. Hjelpen din. Alt. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få takket deg. Det var som om du snakket til meg. Som om det hele tiden var meningen. Som om når jeg så deg, fant jeg meg selv, bare noen år frem i tid. Drømmene dine ligner en prikk på mine. Arrene fra depresjonen, er akkurat slik mine er. Dine 3 personer som betyr mest i livet ditt, er akkurat som mine. Du fikk meg virkelig til å innse at hvor mange venner du har, forteller ikke noe om deg som person. For ingen andre vet din historie. Du fikk meg også til å innse at den beste måten å bli kvitt denne smerten, var ikke å dø. For jeg hadde så jævlig lyst å dø. Bare slippe smerten, for hvem hadde egentlig lagt merke til det om jeg var vekke? Jeg har alltid fryktet døden, til jeg opplevde det jeg gjorde. Men den beste måten var å ta seg sammen. Virkelig ta seg sammen. Jobbe seg oppover steg for steg. Ta pauser, men det går fint, fordi du klarte det, og da skal jeg også det.

· JEG FØLER MEG SÅ LITEN, MEN SÅ STOR ·

Dette er noen få utdrag av hele 674 mailer. Kan dere tenke dere at jenta som ble fortalt halve livet at hun ikke kom til å bli noe, ble dette?
Er det rart jeg gråter.

Takk.

The post 674 MENNESKER appeared first on Anniken Jørgensen.

· EN ANNERLEDES VIDEO ·

Haha, dette må være en av de merkeligste videoene jeg har laget. Men, dere har bedt om flere tanker, så jeg smalt opp kamera og begynte å bable. Hvorfor ikke.. Jeg hadde mye på hjertet, og med litt rødvin så var det hele i boks. Tell me what u think, så kanskje det blir mere tankekaos fremover.

♥

The post TANKEKAOS (VIDEO) appeared first on Anniken Jørgensen.

1. Jeg tråkker ikke på kumlokk, aka aldri, never ever. 
Skjer det, må jeg slå meg selv tre ganger på armen samtidig som jeg sier "tu, tu, tu"

2. Jeg slikker meg på fingrene etter jeg har spist potetgull, 
selvom jeg hater at alle andre gjør det.

3. Jeg dobbel dipper. Jepp, jeg er en dobbel dipper. 
Enten det er pomfrits eller chips.

4. Jeg trykker på iherdig på knappen, og lar ingen andre ta heisen sammen med meg. 
Selvom de løper lidenskapelig mot døren for å rekke det. ADIOS AMIGO!

5. Jeg legger alltid fra meg en vare på det første stedet jeg finner om jeg har ombestemt meg.

The post 5 TING JEG INNRØMMER AT JEG GJØR appeared first on Anniken Jørgensen.

· EN LITEN STEMME FRA DEG ·

22. April reiser jeg til Helsinki for å være med på inspiration blog awards, og jeg er en av de nominerte! Jeg hadde såklart satt enorm stor pris på en liten stemme fra akkurat deg. Jeg har blitt nominert i en rekke awards opp igjennom årene, men aldri kommet hjem med en pris. Ser også at de andre nominerte er harde konkurenter, men det er vel lov å prøve? Jeg vet at medaljen for ting kommer en dag uansett, og noenganger føler jeg at jeg allerede har fått den pga av dere. Dere er den lille medaljen, og hvorfor jeg fortsatt holder på med det jeg gjør etter 5 år. Uansett.. Stem stem stem!!

.   .   .

// Soon I travel to Helsinki to attend inspiration blog awards, and I’m one of the nominees! I’ve been nominated for numerous awards over the years, but never returned home with an award. The other nominees are hard competition, but it is well allowed to try? I know that the medal for things comes a day anyway, and sometimes I feel like I’ve already got it because of you. You’re the little medal, and why I still doing what I do after 5 years. Anyway .. Vote vote vote //

The post BLOG AWARDS I HELSINKI! appeared first on Anniken Jørgensen.

♥ Ukens craving: Gud, sjokolademelk. Den smaker ikke akkurat det samme i utlandet, så 3 døgn i Paris gjorde meg smågal på sukkersuget. Jeg er ikke glad i smågodt, og jeg tror sjokolademelk er min greie.

♥ Ukens tanke: Denne uken har jeg brukt hodet mer enn normalt, men likevel helt feil. Vet dere hva? Jeg tror at alle mine problemer her i livet, er i hodet mitt. Jeg løper konstant fra noe som ikke eksisterer. Å er det en ting denne uken har lært meg er at man kan ikke bli lykkelig før man lærer seg å gi slipp på ting som ikke er ment for deg. Virkelig.

♥ Ukens opptur: Paris! Herlige vakre Paris. Det gjorde virkelig denne uken litt mer spennende. Jeg er glad jeg dro på en liten tur, det var noe jeg trengte.

♥ Ukens nedtur: Jeg klarte å glemme vippe lim, shampoo, strømpebukse og egentlig alt av klær. Haha, høres ut som en liten bagatell, og det er det også. Men når du er på reise og ikke har vippe lim? Det finnes ikke på Gardemoen og er heller ikke noe du får kjøpt i matvare butikken i Paris. Herregud, jeg holdt på å flippe. Enten går jeg med vipper, ellers går jeg ikke med sminke i det hele tatt.

♥ Ukens kjøp: Den nye For Love And Lemons kjolen jeg fikk i posten når jeg kom hjem fra Paris. Klarer nesten ikke vente med å vise dere hvordan den ser ut. Jeg er en stor fan av merket fra før, og denne kjolen var rett og slett helt fantastisk.

♥ Ukens musikk: Laura – Radio mix / Like an animal – RUFUS

♥ Ukens flause: Som alle vet, så driter jeg meg konstant ut når jeg får muligheten. Denne gangen klarte jeg å drite meg rett ut på Instagram. Jeg skulle svare en av de andre bloggerne som var med på turen til Paris, en dansk. Men i det jeg tagget hun, klarte jeg å tagge kjæresten som jeg følger på Instagram. Fyf, så flaut. De har nesten helt likt navn og jeg så ikke forskjellen i farta, er det mulig. I tillegg klarte han såklart å svare «hehe, den skulle nok ikke til meg». Great.

♥ Ukens lættis: Det må ha vært da Andrea skulle sette seg ned på en restaurant i Paris. Altså, i Paris sitter man ganske trangt, og Andrea klarte så klart å dulte borti en vannflaske på det andre bordet. Svosj, så endte hele flasken på fanget til damen ved bordet. Herregud er det overhodet mulig, jeg lo GODT.

♥ Ukens øyeblikk: Det må ha vært trusselen i Paris. Herregud for en velkommen. Det var rett og slett helt sinnsykt, og helt merkelig. Jeg har aldri vært med på noe sånt på den måten før, og jeg kan ikke akkurat si at det var så veldig behagelig.

♥

The post UKEN SOM HAR GÅTT.. appeared first on Anniken Jørgensen.

· RYGGRADEN MIN ER I DRAMMEN ·

Klokken var 05.00, jeg scrollet igjennom det vi kaller livet. I et lite sekund sto verdenen min stille, magen vrengte seg og det føltes ut som om jeg var på vei til å kaste opp. Jeg tittet opp på venninnen min ved min venstre side. Jeg sa til hun at jeg hadde tenkt lenge på en ny tatovering, noe som var en ren løgn. Jeg hadde tenkt i akkurat 3 og et halvt sekund, jeg skulle bare sjekke reaksjonen hennes på min spontane ide. Hun så på meg, lyttet i det jeg forklarte henne historien bak en tatovering jeg nettopp hadde kommet på. Etter en halvtimes tid så hun på meg med en liten tåre i øyenkroken og sa, «herregud gjør det».

… DU MÅ BÆRE DEG SELV

Tatoveringen min er speilvendt. Fra synet ditt og alle andres ser det ut som en linje og noen krusseduller. Det den egentlig sier er «Du må bære deg selv». En betydning som sa mer enn tusen ord i det jeg sto foran speilet og skulle rense tatoveringen for første gang. Jeg har to armer som ikke alltid kan nå alle punkter på ryggen, men det gikk akkurat. Så i det jeg dro bomullsdotten forsiktig over, leste jeg det som betydde mye for meg. Ryggraden min vil alltid forbli i Drammen, stedet jeg hater og elsker så sårt. Stedet som har gitt meg hele min livshistorie. Men jeg løftet meg selv, gjorde jeg ikke? Jeg bøyde meg aldri og jeg holdt ut. Jeg bærte meg selv igjennom stormen, og som min oldemor alltid sa. «Du må ta vare på føttene dine, for det er de som skal bære deg hele livet». Vel, en gang i tiden skal jeg fortelle den samme historien, men denne gangen med ryggen. Den sterke ryggraden som aldri skal bøyes for noen.

Takk.

The post MIN NYE TATOVERING! appeared first on Anniken Jørgensen.

Har egentlig super mye på hjertet mitt. Mye som har hendt den siste tiden. Jeg snakker om alle de små  tingene jeg aldri kan skrive på en blogg, men en dag i en bok. Noen ting kan man bare ikke breie ut til alle, genet jeg ikke eier antar jeg. Jeg fant tilbake til en gammel flamme for ikke mange månedene siden, og det klør i fingrene å fortelle leserne mine om det hele. Adrenalinet, smerten, gleden, lykken, følelses kaoset som foregikk i både hode og kroppen. I min ville fantasi om ordet «sjelevenner». I stede måtte jeg godta et helt annet faktum av realiteten jeg lever i. Flammen brant ikke lenger. Fyrstikken var sluknet, å det for lenge siden. Kanskje det virkelig er sånn, at man aldri kan bli totalt fri før man gir slipp på de tingene som ikke er ment for deg. Uansett hvordan både hode og hjerte lurer deg til noe helt annet. Det å gi slipp på en drøm man har trodd kom til å løse alt, er en bitter sak. Alle tankene om «hva hvis» som jeg plutselig fikk på et fat, klar til å slukes. Men det hele ble kastet opp igjen før jeg ante ordet av det. Jeg har vokst i fra drømmen min, eller kanskje bare drømmen har vokst i fra hverandre. Jeg gleder meg til å skrive om en merkelig og fortapt historie i noe som en dag skal bli kapittelet i en bok.

Kjole: HER / Jakke:HER / Sko: HER

· DET ER BEDRE Å ANGRE PÅ NOE MAN HAR GJORT, ENN AT MAN IKKE GJORDE DET ·

 Vel, i det siste har jeg også funnet ut at en person ikke blir husket for de fine minnene man selv har, eller all latteren en har pøst ut med årene. Man blir husket så lenge man har andre krefter. Hvordan man bekjemper fiendene sine. Hvordan man forstår forskjellen mellom rett og galt. Jo eldre jeg blir forstår jeg at det er lettere å se dette, og reagere. Men likevel ser jeg også at det er vanskelig. Man vet det så godt, men av sin egen ukomfortable situasjon så.. Så lar man være å reagere, jeg begynner å grue meg til premieren av Sweatshop antar jeg. Det blir.. Forferdelig. Jeg har lagt hele det kapittelet under puta, men uansett hvor mye man dytter ting bort fra seg, kommer det ironisk nok tilbake. Jeg husker spesielt en hendelse som enda tar meg på skulderen innimellom. London. Høsten. Kulden. Teater. Jeg skulle på teater. Utenfor satt den typiske uteliggeren, men det var noe med han. Han var den man forsto at faktisk var en uteligger av rette grunner. En som har mistet en del, og kanskje ikke klarer å reise seg opp igjen. Jeg la 20 pund i koppen hans. Han skvatt i det jeg kom nær den klingende koppen med et par pund i. Han så meg, skikket på koppen, og jeg kunne se takknemligheten. Den lille strengen i kroppen hans som gjorde han rørt. Han takket, jeg sa «ingen problem». For en setning å si til en uteligger, herregud Anniken. Jeg gikk videre mot teateret. Kom på at mamma var jo ikke med til London allikevel. Jeg hadde en ekstra teater billett. Han kunne fått bli med meg. Jeg kunne gått 20 skritt tilbake og tatt med en stakkars fyr som ikke har råd til stort.. På et fantastisk teater stykke av Shakespeare.

Men jeg gjorde det ikke. Jeg lot være fordi jeg fant en unnskyldning i hodet mitt at det hadde blitt rart å gjøre, når det egentlig bare var at jeg innerst inne ikke tenkte at det var normalt, ukomfortabelt.. Jeg vet ikke? Det plager meg innimellom. At jeg kunne gjort en så fin ting, en så enkel, simpel ting. For et enkelt, simpelt menneske. Akkurat som meg. Vi kan vel si det sånn. At stykket også handlet om det harde livet. Fattigdom og død. Kvelden hjem var kald og regnfull. Han var borte når jeg gikk hjem.

La oss si at jeg ikke sov så godt den natten.

The post NÅR FORTIDEN INNHENTER DEG appeared first on Anniken Jørgensen.

· I AM FREE ·

Det har vært vanskelig å få fotfeste igjen etter alt som har skjedd. Det har vært lite søvn, lite mat og veldig lite produktiv tenking. Livet mitt har rett og slett blitt satt på stopp. Jeg føler for å skrive igjen, blogge igjen og prøve å få tilbake det jeg elsker å gjøre. Nettopp blogge. I dag er dagen jeg har tatt på meg noe annet enn en slitt t-skjorte og joggebukse siden jeg kom tilbake fra L.A. Jeg har heller aldri fortalt dere om tatoveringen under leppa mi. Nettopp fordi det er en liten historie bak den også, som alt annet. Den har noe med reisen til USA å gjøre, den som var i høst. Den har noe med Kambodsja å gjøre. Den har noe med en tale å gjøre, og den har noe med veldig mange mennesker å gjøre. Den står meg like nær som alle de andre, og når jeg får skrevet ned en fortapt tale jeg hadde foran en mengde tekstilarbeidere.. Da skal dere også få vite meningen, betydningen og historien bak tatoveringen som er under leppen min. Det er godt å være tilbake. Jeg har savnet dere.

Vinneren av Lapoint-konkurransen er forresten avsluttet! Er du den heldige? Klikk HER

The post DEN SKJULTE TATOVERINGEN appeared first on Anniken Jørgensen.

Jeg gikk forsiktig ut av døren. Lukket den, og fomlet meg bortover fortauet. Våte blader og fuktig luft trengte seg igjennom nesen som ikke hadde fått frisk luft på et par dager. Jeg satte meg raskt inn i bilen, sa hei for å så la hodet lene seg hardt mot karmen. Jeg tittet ubehagelig ut på det som forsvant bak meg. Jeg håpet det aldri skulle ende i det musikken kom på, og setet ved siden ble lent forsiktig bakover. Jeg forsto at det ble en lang kjøretur denne ettermiddagen. Takk gud. Musikk, skog, tåke og våt asfalt. Dype veier og forlatt natur. Jeg kunne skimte noen som så på Netflix i det vi suste forbi et hjem. Det er to måter å benytte en regnværsdag på tenkte jeg, mens millisekundet som føltes ut som et minutt forsvant like fort som regndråpen på ruten. Munnviken strakte seg oppover, ukontrollert, sterkt, prektig og mektig. Smerten ved å holde igjen et smil gjør vondere enn man tror, så jeg lot det skje. Mens grantrær, hengebjørk og tåke svevde omkring i en vakker ballade. Lykke sekundet som kriblet igjennom kroppen. Øyeeplet som memorerte noe som var så vakkert at det kunne vært hengt på veggen. Han sakket plutselig farten, strakte kroppen ut igjennom bil vinduet og tok bilde jeg nettopp hadde tenkt på. Han snudde seg forsiktig mot meg, tittet ned på mobilen, så opp igjen og sa «Noen ting blir ikke like vakkert når du først fanger det«. Jeg fant ikke ordene til å svare, så jeg fomlet føttene opp i bilsete og lente meg lydløst tilbake til vinduet

Men sant, sant tenkte jeg i det jeg fikk øye på en regndråpe som satt seg fast som lim på ruta. Noen ting er ikke like vakkert når man først har fanget det.

The post FRIHET ER OGSÅ TID appeared first on Anniken Jørgensen.